hits

16 år og tobarnsmor

  • 04.04.2018 kl.19:36

Det og bli mamma til nummer to allerede som en 16 åring, det var en utfordring. Av de som kjenner meg, så hadde jeg mye problemer når det gjaldt Joachim. Jeg slet i mange år med depresjoner og måtte få masse hjelp av mamma, fordi jeg selv ba om det for at Joachim ikke skulle merke at jeg slet så mye som jeg gjorde. Det finnes så utrolig mange onde mennesker, og det er så utrolig skremmende, og de klarte dessverre å ødelegge meg totalt når jeg gikk gravid og fikk Joachim. Som jeg skrev, jeg trengte mye hjelp av mamma. Mamma hadde også mange små unger selv den tiden, og når jeg også bodde hos mamma så ble det også til at Joachim kalte min mamma for mamma. Alle andre kalte henne jo for mamma, og jeg trengte jo hjelp så det endte også opp med at han kalte oss begge for mamma. Nok om det, kan skrive et litt bedre innlegg om det senere!

Når jeg gikk gravid, så flyttet jeg like ved mamma sammen med min daværende kjæreste. Vi skulle få et barn, og jeg ville ikke bo hos mamma denne gangen. Nå ville jeg klare og stå på egne bein uten alt for mye hjelp. Joachim var ikke klar for det, så han ble igjen hos mamma den gangen (som sagt skal skrive et innlegg om det)

 

Jeg ble mamma til nummer to, og jeg fikk et lite tilbakefall, men klarte og reise meg opp og kjempet tilbake. Jeg fikk utrolig mye støtte og hjelp av min daværende samboer, og jeg klarte meg ganske bra. Jeg var ofte hos mamma selv om jeg hadde flyttet for meg selv, men jeg trengte ikke hjelp. Mamma så veldig fort at jeg hadde vokst mye i løpet av de årene. Hun merket også det at jeg klarte meg mye bedre etter at jeg fikk Marius. Jeg ble på mange måter sterkere av og få han av en eller annen grunn. Jeg vet ikke hva som gjorde det, men det var noe som skjedde med meg når jeg fikk Marius. Selvfølgelig så har det mye og si det å være 13 år og mamma, og det å være 16 år og mamma. Det er en veldig stor forskjell faktisk, det kan dere vel tenke dere selv. 

Jeg ble brått veldig voksen, og jeg ble veldig mamma. Jeg var så redd for Marius, og prøvde så godt jeg kunne og passe på han, og beskytte han mot alle de "slemme". Jeg merket selv at jeg taklet morsrollen mye bedre med Marius, og jeg trengte faktisk ikke hjelp, og jeg var mye glad. Jeg var ikke redd for noenting lenger, og jeg fikk endelig leve voksen livet som jeg ønsket meg. Jeg elsket å være mamma, og jeg klarte meg bra, og jeg følte meg som er ordentlig mamma for første gang! 

Men så lenge Joachim ikke var klar til å flytte sammen med meg på førsten, så fikk jeg høre masse drit om det også. Jeg brydde meg ikke om Joachim, og tenkte bare på Marius. Nei, sånn var det ikke. Jeg tenkte masse på Joachim og jeg besøkte moren min hver eneste dag, og jeg hadde da kontakt med Joachim hver dag. Og han lå over hos oss inni mellom. Men når situasjonen ble sånn den ble, så var det ikke bare å tvinge med meg Joachim. Han var ikke klar for å flytte fra mamma på førsten, og sånn var det bare. Jeg brydde meg om han uansett, men som dere vet så er det jo noen som må ha noe og si uansett hva man gjør.

Det var ikke lett å flytte fra Joachim, og jeg brydde meg om han selv om jeg ikke bodde i samme hus, og hadde fått en til. Skal skrive et ordentlig innlegg om det!

1 Kommentar

livetmitt93

05.04.2018 kl. 11:47
<3

Skriv en ny kommentar

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no