hits

Trodde jeg sviktet som mor nr jeg var 16 r

N har jeg hatt en liten pause ifra blogginga igjen. Det er liksom s lite som skjer i hverdagen min, s det har ikke vrt s mye skrive om. Og ikke har jeg hatt s mye annet og skrive om. Jeg har hatt mye temaer og ting jeg vil skrive litt om, men jeg har hatt litt problemer om hvordan jeg skal skrive innlegget. S da har det blitt litt stille ifra meg. Men her kommer ett innlegg som jeg skrev p min tidligere blogg!

Innlegget ble skrevet p min tidligere blogg i 2016!

(Jeg var 16 r i 2011-12)

Nr jeg fant ut at jeg var gravid for andre gang allerede som 16 ring s var det veldig mye tanker som kom opp i hodet mitt. Jeg visste ikke om jeg kom til klare og ta vare p en baby nr jeg hadde s mye problemer nr jeg fikk han frste. Jeg hadde masse barnevern p meg, og jeg hadde mange stygge blikk og jeg flte meg som verdens verste jente p to bein. S hvordan i all verden kom det til g nr jeg skulle f enda en baby - kom jeg til mtte ha like mye hjelp med han som med Joachim, eller kom jeg til klare meg. Jeg visste rett og slett ingenting og jeg tenkte mange ganger "hvorfor tok jeg bare ikke abort?" men jeg ville jo eller ikke ta abort. Jeg ville klare meg p egenhnd denne gangen, s jeg hadde faktisk problemer med sprre om hjelp hvis jeg var sliten nok. Jeg trodde jeg sviktet som mamma de f gangene jeg knakk sammen fordi jeg var sliten. 

Jeg husker den frste uka nr jeg kom hjem i fra sykehuset. Jeg var totalt utslitt og jeg l grein som noe annet rart, og jeg visste ikke om jeg hadde gjort det riktige. Heldigvis s hjalp min kjre meg da, han skjnte det at jeg var sliten etter fdselen og at det var mye styr rundt meg denne gangen ogs. Allerede da flte jeg at jeg sviktet veldig mye som mamma, men jeg visste jo det at jeg kom til klare meg - og jeg hadde rett! Det eneste jeg trengte da var f sovet ut. Jeg var bare veldig sliten, og da fikk jeg automatisk mange dumme tanker, men de rundt meg fikk meg til tenke p hvor heldig jeg var som hadde ftt en s st og god snn, og det visste jeg jo selv ogs. Jeg var s stolt over den lille gutten min, og jeg klarte ikke tanken p et liv uten han. 

 Men det bli mamma er tungt, og det tar mye energi. Jeg var egentlig veldig heldig med Marius fordi han sov hele natten igjennom allerede i fra andre natten hjemme ifra sykehuset. Jeg la han for kvelden ved 23 tiden, ogs vknet han igjen ved 6 tiden hver morgen - det eneste jeg trengte gjre da, var ta han opp i fra sengen hans ved siden av meg, og legge han tett inntil meg gi han flaske (ja jeg ga flaske ikke pupp) og nr han hadde drikket opp s roet han seg fort, og da kunne jeg bare legge han i sengen igjen da sov vi begge igjen. 
Jeg var jo alltid alene med han p dagtid da min kjre jobbet, og noen dager var det mer krevende ha Marius en andre ganger, snn er det nr man fr barn. Noen dager er verre en andre. Og de gangene jeg ble utrolig sliten, s mtte det alltid g s langt at jeg ikke klarte noe annet en grine fr jeg spurte om hjelp. Jeg likte ikke sprre andre om hjelp noen gang. Det verste jeg kunne gjre var hre om besteforeldrene ville passe han, jeg ville helst klare alt selv. Noen ganger s mtte faktisk min kjre bare ringe til svigerforeldrene mine sprre om de kunne ta han en natt fordi jeg var for sliten, men ikke ville gi han ifra meg. Jeg visste jo det at han var i gode armer hos dem, og jeg visste ogs det at dem stilte opp for oss uansett, men det var noe med meg som gjorde at jeg helst ikke ville. Jeg ville klare alt selv, ikke f hjelp av noen. Jeg var en mamma og en mamma skal klare seg - det var det jeg tenkte, men sannheten er jo det at alle foreldre trenger pusterom inni mellom, og alle barn har godt av vre hos noen andre inni mellom ikke bare vre hjemme hos foreldrene sine. Jeg hadde i hvert fall vett nok til at jeg lot dem passe Marius, og etter vrt s ble det jo til at dem spurte om dem kunne ha han en natt eller to, og da sa jeg selvflgelig ja. Naturligvis s ville jo dem at jeg min kjre skulle finne p noe de gangene vi hadde fri, men det ble bare til at jeg ville sitte hjemme slappe av.

 

N som Marius har blitt eldre, s blir jeg ikke like mye sliten. Det er krevende n ogs, og han kan mase s utrolig mye at jeg kjenner jeg blir sm irritert - men jeg tenker som s, han er et barn og alle barn maser. Marius er litt ekstrem noen ganger, men han er ogs veldig rastls av seg og m ha noe finne p hvert minutt, og det er ikke alltid s lett for han finne ut hva han vil - de gangene blir jeg veldig sliten. Men selv om jeg fikk han som 16 ring, s har jeg nesten aldri hatt barnevakt p han, og jeg er veldig stolt av det selv. Men n som han er stor, s har han selv begynt sprre om han kan ligge borte hos besteforeldrene sine. Noen ganger s m vi bare si nei, mens andre ganger s sier vi at han fr sprre dem selv. Han er ganske bestemor og bestefar gutt, s han vil jo helst komme bort hilse p dem hver dag, men det gjr vi ikke. S de gangene vi drar bort hos dem, s begynner Marius sprre dem hver gang om han kan f sove over, men vi har blitt enige om det at han kan sove der noen ganger nr han vil nr Joachim er borte, snn at jeg fr fri av dem begge!

Jeg er i hvert fall veldig glad for det jeg har klart. Jeg har sttt p selv om jeg helst ville grave med ned og bli nede. Jeg har to velskapte barn som jeg ikke angrer ett sekund p at jeg har ftt. Det har vrt noen tffe r, men det er nr det gr nedover det gr oppover. Det viktigste av alt er at jeg er lykkelig, og at barna mine er lykkelige. Og dem har ikke ftt noen skader av ha en ung mor!♥

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar