hits

Trodde jeg sviktet som mor når jeg var 16 år

  • 12.04.2018 kl.21:18

Nå har jeg hatt en liten pause ifra blogginga igjen. Det er liksom så lite som skjer i hverdagen min, så det har ikke vært så mye å skrive om. Og ikke har jeg hatt så mye annet og skrive om. Jeg har hatt mye temaer og ting jeg vil skrive litt om, men jeg har hatt litt problemer om hvordan jeg skal skrive innlegget. Så da har det blitt litt stille ifra meg. Men her kommer ett innlegg som jeg skrev på min tidligere blogg!

Innlegget ble skrevet på min tidligere blogg i 2016!

(Jeg var 16 år i 2011-12)

Når jeg fant ut at jeg var gravid for andre gang allerede som 16 åring så var det veldig mye tanker som kom opp i hodet mitt. Jeg visste ikke om jeg kom til å klare og ta vare på en baby når jeg hadde så mye problemer når jeg fikk han første. Jeg hadde masse barnevern på meg, og jeg hadde mange stygge blikk og jeg følte meg som verdens verste jente på to bein. Så hvordan i all verden kom det til å gå når jeg skulle få enda en baby - kom jeg til å måtte ha like mye hjelp med han som med Joachim, eller kom jeg til å klare meg. Jeg visste rett og slett ingenting og jeg tenkte mange ganger "hvorfor tok jeg bare ikke abort?" men jeg ville jo eller ikke ta abort. Jeg ville klare meg på egenhånd denne gangen, så jeg hadde faktisk problemer med å spørre om hjelp hvis jeg var sliten nok. Jeg trodde jeg sviktet som mamma de få gangene jeg knakk sammen fordi jeg var sliten. 

Jeg husker den første uka når jeg kom hjem i fra sykehuset. Jeg var totalt utslitt og jeg lå å grein som noe annet rart, og jeg visste ikke om jeg hadde gjort det riktige. Heldigvis så hjalp min kjære meg da, han skjønte det at jeg var sliten etter fødselen og at det var mye styr rundt meg denne gangen også. Allerede da følte jeg at jeg sviktet veldig mye som mamma, men jeg visste jo det at jeg kom til å klare meg - og jeg hadde rett! Det eneste jeg trengte da var å få sovet ut. Jeg var bare veldig sliten, og da fikk jeg automatisk mange dumme tanker, men de rundt meg fikk meg til å tenke på hvor heldig jeg var som hadde fått en så søt og god sønn, og det visste jeg jo selv også. Jeg var så stolt over den lille gutten min, og jeg klarte ikke tanken på et liv uten han. 

 Men det å bli mamma er tungt, og det tar mye energi. Jeg var egentlig veldig heldig med Marius fordi han sov hele natten igjennom allerede i fra andre natten hjemme ifra sykehuset. Jeg la han for kvelden ved 23 tiden, også våknet han igjen ved 6 tiden hver morgen - det eneste jeg trengte å gjøre da, var å ta han opp i fra sengen hans ved siden av meg, og legge han tett inntil meg å gi han flaske (ja jeg ga flaske å ikke pupp) og når han hadde drikket opp så roet han seg fort, og da kunne jeg bare legge han i sengen igjen å da sov vi begge igjen. 
Jeg var jo alltid alene med han på dagtid da min kjære jobbet, og noen dager var det mer krevende å ha Marius en andre ganger, sånn er det når man får barn. Noen dager er verre en andre. Og de gangene jeg ble utrolig sliten, så måtte det alltid gå så langt at jeg ikke klarte noe annet en å grine før jeg spurte om hjelp. Jeg likte ikke å spørre andre om hjelp noen gang. Det verste jeg kunne gjøre var å høre om besteforeldrene ville passe han, jeg ville helst klare alt selv. Noen ganger så måtte faktisk min kjære bare ringe til svigerforeldrene mine å spørre om de kunne ta han en natt fordi jeg var for sliten, men ikke ville gi han ifra meg. Jeg visste jo det at han var i gode armer hos dem, og jeg visste også det at dem stilte opp for oss uansett, men det var noe med meg som gjorde at jeg helst ikke ville. Jeg ville klare alt selv, ikke få hjelp av noen. Jeg var en mamma og en mamma skal klare seg - det var det jeg tenkte, men sannheten er jo det at alle foreldre trenger pusterom inni mellom, og alle barn har godt av å være hos noen andre inni mellom å ikke bare være hjemme hos foreldrene sine. Jeg hadde i hvert fall vett nok til at jeg lot dem passe Marius, og etter vært så ble det jo til at dem spurte om dem kunne ha han en natt eller to, og da sa jeg selvfølgelig ja. Naturligvis så ville jo dem at jeg å min kjære skulle finne på noe de gangene vi hadde fri, men det ble bare til at jeg ville sitte hjemme å slappe av.

 

Nå som Marius har blitt eldre, så blir jeg ikke like mye sliten. Det er krevende nå også, og han kan å mase så utrolig mye at jeg kjenner jeg blir små irritert - men jeg tenker som så, han er et barn og alle barn maser. Marius er litt ekstrem noen ganger, men han er også veldig rastløs av seg og må ha noe å finne på hvert minutt, og det er ikke alltid så lett for han å finne ut hva han vil - de gangene blir jeg veldig sliten. Men selv om jeg fikk han som 16 åring, så har jeg nesten aldri hatt barnevakt på han, og jeg er veldig stolt av det selv. Men nå som han er stor, så har han selv begynt å spørre om han kan ligge borte hos besteforeldrene sine. Noen ganger så må vi bare si nei, mens andre ganger så sier vi at han får spørre dem selv. Han er ganske bestemor og bestefar gutt, så han vil jo helst komme bort å hilse på dem hver dag, men det gjør vi ikke. Så de gangene vi drar bort hos dem, så begynner Marius å spørre dem hver gang om han kan få sove over, men vi har blitt enige om det at han kan sove der noen ganger når han vil når Joachim er borte, sånn at jeg får fri av dem begge!

Jeg er i hvert fall veldig glad for det jeg har klart. Jeg har stått på selv om jeg helst ville grave med ned og bli nede. Jeg har to velskapte barn som jeg ikke angrer ett sekund på at jeg har fått. Det har vært noen tøffe år, men det er når det går nedover det går oppover. Det viktigste av alt er at jeg er lykkelig, og at barna mine er lykkelige. Og dem har ikke fått noen skader av å ha en ung mor!♥

0 Kommentarer

Skriv en ny kommentar

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no