16 år og gravid med nummer to

Nå er vi tilbake igjen til juni 2011. Da forandret livet mitt igjen. Jeg var veldig kvalm og hadde litt smerter i magen. Jeg hadde ikke fått mensen enda, så jeg sa til min daværende kjæreste at nå må vi dra så jeg får tatt en test, jeg tror nemlig at jeg kan være gravid! Han ble jo livredd stakkar, og det forsto jeg veldig godt, jeg ble også livredd. Vi dro ned til apoteket, og det endte med at jeg tok testen på kjøpesenteret der. Det tok ikke lang tid før testen viste positiv. Jeg ble enda reddere en noen gang, og jeg gikk bort til bilen der min kjæreste satt. Han så på meg og var nesten helt blek i ansiktet og spurte hva testen viste. Jeg sa det at jeg var gravid og viste han testen.

Vi var begge veldig usikker på hva vi skulle gjøre. Skulle vi beholde eller skulle vi ta abort. Vi satt mye og tenkte frem å tilbake begge to, og vi var like usikkere begge to. Vi pratet masse om det, og vi fant til slutt ut av vi ville bli en familie. Vi ble hentet av moren til k, fordi vi skulle være med henne til hamar en tur. K satt og var små redd mens han sa til moren sin at hun skulle bli bestemor. Hun ble nesten så sjokkert at hun nesten kjørte av veien. K viste henne testen og hun så på den, hun spurte også om vi var sikre på om vi var klare for det. Vi begynte å bli litt sikkere på det, så vi sa ja. Hun sa da at hun skulle støtte oss fullt ut, og at hun skulle gjøre alt hun kunne for å hjelpe oss.

Når vi reiste hjem så var jeg livredd for å si noe til mamma. Jeg satt å gruet meg hele bilturen hjem igjen. Jeg viste hun kom til å bli rasende, og der hadde jeg ganske rett. Når jeg kom hjem så spurte jeg om mamma kunne bli med meg ned i kjelleren fordi jeg måtte si henne noe. Jeg tror hun skjønte noe allerede da. Jeg sa det at jeg var gravid og at vi hadde bestemt oss for å beholde, mamma ble som sagt rasende og skjønte ikke hvorfor jeg ville beholde. Jeg gråt og gråt å sa at jeg ikke brydde meg noe om hva mamma mente, fordi vi allerede hadde bestemt oss. Hun ene tanta mi var også der, så hun kom etter når mamma hadde gått opp. Hun sa det pent og rolig at jeg bare måtte ta det med ro, og at alt kom til å ordne seg. Hun sa det at “om en liten stund så roer moren din seg, og da er nok alt bra igjen.” Hun spurte også om jeg viste hvor langt jeg var på vei, men det visste ikke jeg. Så hun anbefalte meg til å kjøpe en digital test. Jeg var jo veldig nysgjerrig jeg også, så jeg dro og kjøpte meg det og den viste “gravid 2-3”. Mamma roet seg til slutt hun også, og hun støttet meg fullt ut etter det hun også, heldigvis!

Jeg fikk et veldig fint svangerskap, selv om det var mange ganger jeg ble deprimert, men det var mye på grunn av reaksjoner jeg fikk av noen andre i familien min. Jeg klarer fremdeles å kjenne på den følelsen jeg fikk i kroppen den gangen. Jeg fatter ikke hvordan en familie medlem kan si noe sånt, men noen eier ikke skam dessverre..
De på mammas side støttet meg 100% og dem var gode å ha, og det samme med min daværende kjæreste og hans familie. Jeg har alltid blitt tatt godt vare på, og jeg er så takknemlig for at jeg har den familien jeg har, og at min daværende kjæreste var så støttende, og ikke minst familien hans.

Selvfølgelig så var det en liten ting som ødela mye for meg nok engang, men sånn er det noen ganger. De andre som kjente til meg og min eks som ikke var i familie – likte ikke helt det at jeg og K hadde blitt ett par, og ting ble ikke akkurat så populært når dem fant ut at jeg ventet barn med han. Når jeg tenker meg om så var det faktisk ingen som likte det at jeg ble sammen med K. Hvorfor ingen likte det så godt det vet jeg rett og slett ikke, men det stoppet ikke oss – vi var sammen i nesten 7 år. Det ble vel slutt mellom oss først å fremst rett før vi hadde vært sammen i 7 år, men så ble vi med hverandre igjen i en måned eller noe også ble det slutt igjen. Så kan vel si at vi holdt sammen i 7 år.

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg