Barnevernet som 13 åring

Når jeg ble ung gravid så ble naturligvis barnevernet innblandet. Det regnet vi alle med at kom til å skje, så lenge det var så mange som også visste om graviditeten. Jeg fikk aldri fred i fra dem, når dem først kom inn i bildet. Det ble møter etter møter heletiden, og dem var alltid veldig negative. Dem ville nesten ikke høre det at jeg hadde en familie som stilte opp for meg. Dem kom som sagt bare med negative ord, å alt dem ville var at mamma skulle ta ansvaret eller at jeg burde gi barnet bort, dem hadde ikke trua på at jeg kom til å klare dette i en så ung alder.

Politiet ble også innblandet så lenge barnefaren var 16 år og jeg var bare 13 år, men jeg og familien min klarte å redde oss ut av det. Jeg var også sammen med barnefaren så jeg ville ikke gjøre en sak ut av det. Han sa jo det han også, at han skulle være der for meg og barnet, og det var han også.

Når jeg gikk gravid så fikk jeg veldig mange jordmor kontroller og måtte ofte inn på ultralyd for å se om alt var bra med barnet i magen min. Dem alle sa at alt var bra med barnet, og dem regnet med at jeg kom til å få en fin fødsel å at jeg kom til å komme meg fort etter fødselen så lenge jeg var så ung som jeg var.

Når jeg fikk Joachim så tok det ikke lang tid før barnevernet var på døra igjen, og da skulle dem helst se hvordan jeg var med Joachim. Jeg prøvde mitt beste selv om jeg hadde fødselsdepresjon, samtidig som at jeg fikk se alle de blikkene jeg fikk mot meg hver eneste dag. Jeg var veldig sår på denne tiden, og når da barnevernet var så på meg, så ble jeg enda verre. Når hun kom hjem til meg så sto hun og bare kritiserte alt jeg gjorde. Hun skulle se hvordan jeg stelte Joachim på stellebordet, og hun sto der å bare hakket på alt jeg gjorde. Naturligvis så ble jeg veldig lei meg når hun drev på sånn, og jeg sa ifra til mamma. Hun fikk nemlig ikke lov til å være med når vi skulle opp, men jeg sa uansett i fra til mamma om hvordan hun drev på med meg. Mamma ble selvfølgelig veldig sur, og hun sa ifra til de på barnevernet. Hun dama ble ikke så ille etter det, men hun hadde fremdeles ikke helt trua på meg, så hun ville helst at mamma skulle ta det store ansvaret. Jeg var så mye ifra meg og følte meg helt fortapt, så mamma måtte nesten bare hjelpe meg veldig mye på den tiden også.

Vi klarte oss i hvert fall veldig bra, og vi har det utrolig godt sammen. Jeg ble enda mer tilknyttet til familien min etter dette her, og det er jeg takknemlig for. Så selv om det har vært et liv i helvete, så har det blitt noe positivt ut av det hele!♥

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg