Barna på ca lik alder

Det var ei som ville se bilder av barna mine når de var på ca lik alder. Så derfor tenkte jeg at jeg kunne dele det med dere nå. Det er sånn ca alder bare, fordi jeg har ikke oversikt over bildene lenger etter at jeg mistet alle bildene mine her en gang. Men jeg tror det er sånn ca alder på de.

Nyfødte

Rundt en måned gamle

Rundt 4-5 måneder

Så vidt over året

 

Barnevernet kom tilbake i 2012

Når jeg ble gravid med Marius så gikk jeg lenge uten å ha bekymringer om at det skulle skje så fryktelig mye. Jeg og min daværende kjæreste flyttet for oss selv like ved mamma, og livene våres skulle virkelig begynne. Jeg gikk lenge uten å tru at det skulle bli så mye sak ut av det.

Jeg fikk plutselig høre av noen som spurte meg “Jeg har fått spørsmål av noen, om barnevernet er innblandet?” Og jeg så litt rart på den personen og sa “ehh, nei dem er ikke det” og kort tid etter på så fikk jeg et brev i posten om at barnevernet ville følge med litt. Jeg hadde bare igjen ca to måneder igjen av graviditeten. Jeg hadde jo vært borti barnevernet fra før av, så jeg ble ikke redd. Jeg visste jeg var bra nok, å det hadde jeg bevist for dem før også. Så jeg brydde meg ikke noe særlig egentlig.

Dem kom på litt møter hjemme hos oss, og vi kom ned på barnevernet et par ganger. Dem fikk jo ikke funnet ut så veldig mye før jeg fikk Marius. Dem visste ikke hvordan jeg ville bli som mamma igjen til Marius uten at jeg hadde fått han, så det var ikke så alt for mye mas på dem igjennom graviditeten, men dem spurte oss om vi ville bo på et hjem med kameraer som fulgte med på oss 24/7, men da sa vi nei med engang, og vi fikk full støtte av det fra familien også, så vi sto på våres og sa det at det er ikke aktuelt, og heldigvis så ga dem seg på det.

Når jeg fødte så kom maset med engang. Jeg fikk ikke være i fred i et sekund eller. Til og med helsesøstra var helt på meg, å oppførte seg som om at jeg ikke hadde peilig på barn. Hun virket overrasket for hver gang vi møttes fordi Marius var så blid og frempå. Heldigvis så tok det ikke så lang tid før hun begynte å oppføre seg normalt for meg. Hun skjønte veldig fort at jeg ikke var en sløv og umoden mamma, og det var så utrolig godt.

Barnevernet kom heletiden, og var på meg døgnet rundt omtrent, å de prøvde så godt dem kunne å finne en feil. Det virket i hvert fall sånn på dem. Hun ene var veldig fæl og veldig gammeldags, mens hun andre var veldig forståelsesfull og litt mer “snill”. Dem fant aldri ut noen ting som var negativt. Dem prøvde å komme bort til meg heletiden, og de skulle sitte å følge med på oss en stund mens vi skulle oppføre oss som normalt, sånn at hun kunne se hvordan vi drev på både når Marius var våken og når han sov. Det eneste negative hun så, var at jeg ikke lagde middag til fast tid – men grunnen til at jeg ikke lagde middag til fast tid var fordi jeg lagde middag når jeg og min samboer var sulte, og jeg prøvde å lage mat etter at Marius hadde fått flaske, sånn at jeg kunne spise maten min uten at jeg måtte gi han flaske mens jeg selv skulle spise middag. Tydeligvis så var det veldig galt, fordi når jeg hadde barn så måtte jeg alltid lage mat til faste tider –  og det begynte jeg jo selvfølgelig med når Marius også begynte å spise samme mat som oss, og når han gikk i barnehagen. Dem fant uansett ingen feil, men dem ville ikke gi seg. Hun ene i fra barnevernet ville ikke følge meg lenger fordi hun følte ikke noe grunn til å gjøre det, men hun andre i barnevernet ville ikke gi seg, men hun snille fikk hun andre til å slutte, men da sendte hun eller bup til oss.

De i fra bup skjønte eller ikke grunnen til at dem skulle være der, så dem kom bare hjem hos oss ca tre ganger før dem ga seg, og når dem først var hos oss så var det bare og prate om helt vanlige ting, dem oppførte seg mer som venner av oss, enn ubekjente som skulle følge med på oss sammen med Marius. Så de folkene likte jeg veldig godt, det var nesten litt trist at dem ikke kom på besøk igjen, hehe. Jeg er uansett veldig stolt over meg selv når det gjelder barnevernet. Nå har jeg hatt barnevernet to ganger, og begge gangene så har dem ikke funnet noe galt. Dem har ikke hatt noe grunn til og være bekymret ovenfor meg når det har gjeldt barna mine. Jeg er veldig egen og sta, og kan få til det jeg vil. Jeg har også en stor familie som støtter meg opp uansett hva som skjer!

Flere linker
16 år og gravid med nummer to
Reaksjonen når jeg ventet barn nummer to som 16 åring

Reaksjonen når jeg ventet barn nummer to som 16 åring

Da jeg fant ut av graviditeten med Marius, så gruet jeg meg veldig til å si det til familien. Mamma reagerte ikke så bra på førsten som jeg skrev i et annet innlegg, men hun roet seg heldigvis fort. Jeg måtte fremdeles si det til de andre i familien også, og jeg gruet meg like mye til det. Jeg var jo bare 16 år og gravid med mitt andre barn, så jeg visste ingen ville ta det så veldig bra.

Jeg ble med moren min på campingen, og jeg satt der å var drit kvalm å klarte nesten ikke å sitte der. Plutselig så kom hun ene tanta mi og sa “Gravid igjen du eller?” Og det første jeg tenkte “ja du har fått vite det alt ja” men før jeg rakk å svare så sa mamma ja, men mamma hadde allerede sagt det til besteforeldrene mine, så tanta mi visste det nok allerede. Vi er jo som sagt ganske så tette på hverandre – så ting som ikke er en hemmelighet blir fort sagt til de i familien. De andre i familien tok det egentlig overraskende bra, men de andre i familien på den andre siden derimot tok det ikke så bra. Pappa sa ikke så mye på det, men de andre reagerte på en måte som gjorde meg forbannet. Spesielt en person fikk meg veldig sint. Da jeg skrev at jeg var gravid så fikk jeg igjen mange stygge meldinger, den ene meldinga husker jeg så godt, så det skulle tro at det var i går jeg fikk den – der sto det “er du gravid igjen nå? Det er en skam å være i familie med deg, du blir bare mer og mer lik morra di. Snart så har du vel barn med hele Brumunddal. Jeg er rett og slett skamfull over å være i familie med deg!”

Da jeg fikk sånne meldinger av noen som var i familie med meg så ble jeg så utrolig lei meg, og ikke minst så ble jeg kjempe sint. At noen i familien min kunne si noe sånt såret meg så utrolig mye. Jeg satt å gråt å gråt heletiden og min daværende kjæreste ble selvfølgelig drit forbannet, å han var forbanna veldig lenge, og det forstår jeg så utrolig godt. Det tok lang tid før det ble tilgitt av meg å, men jeg husker det enda, og det er virkelig noe som kommer til å sitte i minnet mitt.

Mine daværende svigerforeldre prøvde også å trøste meg så godt de kunne, og dem ble ganske så sure på den personen dem også. Dem kunne ikke skjønne hvordan noen i familien kunne finne på å si noe sånt. Men jeg har vist dem alle at jeg har klart meg, og det har de i familien fått sett. Så de som ikke hadde trua på meg i familien sier ingenting om noe som gjelder meg lenger.

 

Flere linker
16 år og gravid med nummer to

“En 13 åring burde ikke gå igjennom noe sånt”
Barnevernet som 13 åring
Planlagt keisersnitt med første barnet

16 år og gravid med nummer to

Nå er vi tilbake igjen til juni 2011. Da forandret livet mitt igjen. Jeg var veldig kvalm og hadde litt smerter i magen. Jeg hadde ikke fått mensen enda, så jeg sa til min daværende kjæreste at nå må vi dra så jeg får tatt en test, jeg tror nemlig at jeg kan være gravid! Han ble jo livredd stakkar, og det forsto jeg veldig godt, jeg ble også livredd. Vi dro ned til apoteket, og det endte med at jeg tok testen på kjøpesenteret der. Det tok ikke lang tid før testen viste positiv. Jeg ble enda reddere en noen gang, og jeg gikk bort til bilen der min kjæreste satt. Han så på meg og var nesten helt blek i ansiktet og spurte hva testen viste. Jeg sa det at jeg var gravid og viste han testen.

Vi var begge veldig usikker på hva vi skulle gjøre. Skulle vi beholde eller skulle vi ta abort. Vi satt mye og tenkte frem å tilbake begge to, og vi var like usikkere begge to. Vi pratet masse om det, og vi fant til slutt ut av vi ville bli en familie. Vi ble hentet av moren til k, fordi vi skulle være med henne til hamar en tur. K satt og var små redd mens han sa til moren sin at hun skulle bli bestemor. Hun ble nesten så sjokkert at hun nesten kjørte av veien. K viste henne testen og hun så på den, hun spurte også om vi var sikre på om vi var klare for det. Vi begynte å bli litt sikkere på det, så vi sa ja. Hun sa da at hun skulle støtte oss fullt ut, og at hun skulle gjøre alt hun kunne for å hjelpe oss.

Når vi reiste hjem så var jeg livredd for å si noe til mamma. Jeg satt å gruet meg hele bilturen hjem igjen. Jeg viste hun kom til å bli rasende, og der hadde jeg ganske rett. Når jeg kom hjem så spurte jeg om mamma kunne bli med meg ned i kjelleren fordi jeg måtte si henne noe. Jeg tror hun skjønte noe allerede da. Jeg sa det at jeg var gravid og at vi hadde bestemt oss for å beholde, mamma ble som sagt rasende og skjønte ikke hvorfor jeg ville beholde. Jeg gråt og gråt å sa at jeg ikke brydde meg noe om hva mamma mente, fordi vi allerede hadde bestemt oss. Hun ene tanta mi var også der, så hun kom etter når mamma hadde gått opp. Hun sa det pent og rolig at jeg bare måtte ta det med ro, og at alt kom til å ordne seg. Hun sa det at “om en liten stund så roer moren din seg, og da er nok alt bra igjen.” Hun spurte også om jeg viste hvor langt jeg var på vei, men det visste ikke jeg. Så hun anbefalte meg til å kjøpe en digital test. Jeg var jo veldig nysgjerrig jeg også, så jeg dro og kjøpte meg det og den viste “gravid 2-3”. Mamma roet seg til slutt hun også, og hun støttet meg fullt ut etter det hun også, heldigvis!

Jeg fikk et veldig fint svangerskap, selv om det var mange ganger jeg ble deprimert, men det var mye på grunn av reaksjoner jeg fikk av noen andre i familien min. Jeg klarer fremdeles å kjenne på den følelsen jeg fikk i kroppen den gangen. Jeg fatter ikke hvordan en familie medlem kan si noe sånt, men noen eier ikke skam dessverre..
De på mammas side støttet meg 100% og dem var gode å ha, og det samme med min daværende kjæreste og hans familie. Jeg har alltid blitt tatt godt vare på, og jeg er så takknemlig for at jeg har den familien jeg har, og at min daværende kjæreste var så støttende, og ikke minst familien hans.

Selvfølgelig så var det en liten ting som ødela mye for meg nok engang, men sånn er det noen ganger. De andre som kjente til meg og min eks som ikke var i familie – likte ikke helt det at jeg og K hadde blitt ett par, og ting ble ikke akkurat så populært når dem fant ut at jeg ventet barn med han. Når jeg tenker meg om så var det faktisk ingen som likte det at jeg ble sammen med K. Hvorfor ingen likte det så godt det vet jeg rett og slett ikke, men det stoppet ikke oss – vi var sammen i nesten 7 år. Det ble vel slutt mellom oss først å fremst rett før vi hadde vært sammen i 7 år, men så ble vi med hverandre igjen i en måned eller noe også ble det slutt igjen. Så kan vel si at vi holdt sammen i 7 år.

Gikk glipp av halve 8.klasse

Jeg har faktisk ikke fullført hele 8 klasse, og det er fordi jeg fikk Joachim. Jeg fødte Joachim når de andre i klassen min begynte i 8 klasse. Jeg hadde planer om å vente et år før jeg skulle begynne igjen på skolen, så planen var å begynne med de som var ett år yngre en meg. Helt slik ble det ikke! Jeg savnet faktisk det å gå på skolen, å ville rett å slett ikke gå hjemme hele tiden. Jeg savnet det å gå på skolen og være sammen med vennene mine. Jeg hadde eller ikke så veldig lyst til å gå med de som var året yngre enn meg, og gå rundt å vite at jeg kunne ha vært ferdig på ungdomsskolen sammen med de andre på min alder, mens jeg kanskje hadde igjen ett år til. Jeg ville ikke ha det sånn, så jeg sa til mamma at jeg ville begynne igjen på skolen sammen med vennene mine, og de jeg var vandt til å gå med. Mamma var heldigvis veldig enig i valget mitt, og trodde kanskje at det beste var at jeg begynte på skolen igjen å fikk fullføre skolen fortest mulig så lenge jeg selv ville det. Så vi kontaktet skolen å spurte om det var muligheter for at jeg kunne begynne igjen på skolen, og det var det selvfølgelig.

Jeg begynte da i 8 klasse etter jul. Joachim var da bare litt over 3 måneder gammel, men mamma var hjemmeværende uansett, så da kunne jeg få lov til å gå på skolen sammen med de andre. Jeg fikk veldig mye hjelp av mamma på den tiden, så jeg opplevde ikke at det var noe slitsomt å gå skole selv om jeg hadde en liten en hjemme.

Jeg har sagt det mange ganger, men jeg slet veldig mye med depresjoner etter fødselen med Joachim, så jeg hadde rett og slett bare godt av å begynne på skolen igjen sammen med de andre! Jeg har hatt alt for mange problemer av å få barn så ung, men jeg har heldigvis hatt mamma som har hjulpet meg, å støttet meg igjennom den tunge tiden. Jeg er så utrolig glad for at mamma har hjulpet meg så mye som det hun har gjort i løpet av den tiden, og lang tid etterpå.

Det var faktisk noen ganger jeg fikk lov av læren å ha med meg Joachim på skolen, så det gjorde jeg en eller to ganger i løpet av 8 klasse. Jeg husker alle kom bort å ville hilse på han, og etter at jeg hadde hatt han med meg på skolen, og de så hvordan jeg var mot han så følte jeg ikke at alle så ned på meg på samme måte lenger. Det virket som om at de fikk et annet syn på meg, noe som var veldig godt for meg der og da, og tiden etterpå. Så jeg er veldig glad for at jeg tok den sjansen å begynte igjen på skolen sammen med de andre. Det kan faktisk hende at jeg kunne ha slitt enda mer om jeg ikke hadde tatt det valget jeg tok den tiden.

Sønnen min fikk to mammaer

Det å bli mamma for første gang var en total forandring, og det var så vanskelig å klare. Jeg var ung, alt for ung – men samtidig så prøvde jeg alt jeg kunne å stå i ansvaret. Jeg hadde mamma når det sto på som verst. Joachim hadde kolikk også, så det ble mange vanskelige kvelder der jeg bare gråt i fortvilelse. Jeg husker jeg sa til mamma at nå klarer jeg ikke mer. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg i det hele tatt. Jeg hadde barseldepresjon og jeg hadde alle på nakken.

Mamma så at det ikke var enkelt for meg, og hun tok på seg alt ansvaret selv om hun hadde ett lite barn selv. Jeg stengte meg bare innpå rommet tilslutt og lå bare under dyna og små sov. Jeg var utslitt psykisk. Jeg valgte selv å begynne på skolen igjen, fordi jeg tenkte at det kunne få meg på beina igjen, og da spesielt fordi skolen måtte jeg begynne på igjen før eller siden uansett. Jeg fikk lov til å begynne på skolen rett etter jul det året jeg fikk Joachim.

Hele situasjonen endte med at Joachim fikk to mammaer. Jeg ville være mammaen hans, men taklet ikke alt, og mamma var jo som en mamma for han på lik linje som hun var mamma for oss andre i huset. Så det ble til at mamma ble mamma for Joachim å jeg ble mamma tina en god stund. Etter vært når han ble litt større så ble det til at mamma ble mamma og jeg ble bare Tina, og etter litt så flyttet jeg.

Du kan lese flere innlegg under her!

En 13 åring burde ikke gå igjennom noe sånt

Barnevernet som 13 åring

Planlagt keisersnitt

 

Jeg ble dømt fordi jeg tok mitt valg

Jeg ble ung mor til to ganske så tett, det er bare 3 år og 5 måneder mellom dem, og jeg var bare 16 år, ble 17 da Marius ble 3 måneder gammel. Når jeg fikk min første så var jeg jo alt for ung, så jeg forstår hvorfor andre reagerte negativt, jeg hadde sikkert reagert litt jeg å hvis jeg hadde fått høre om andre, men det å synke så langt at jeg hadde slengt så mye stygt til den personen det gjaldt, det hadde jeg ikke gjort i det hele tatt.

Men som dere vet så ble jeg jo da gravid igjen med en annen gutt, og da var jeg jo bare 16 år gammel, og jeg ble vel gravid ganske raskt etter at jeg ble sammen med han. Så det ble mye prat og folk snakket om masse de ikke visste så mye om, og de hadde mange meninger om meg og mitt liv. Folk skjønte jo ikke hvordan jeg kunne finne på å få ett barn til i og med at jeg ikke hadde tatt vare på mitt første barn på egenhånd uten å få problemer.

Marius var jo heller ikke planlagt, men jeg hadde ikke lyst til å ta abort, og jeg hadde jo lyst til å starte livet mitt litt på nytt. Jeg hadde jo i lang tid slitet mye med depresjoner og angst, så jeg tenkte litt den tanken at hvis jeg beholdte Marius og fikk startet litt på nytt, så ville kanskje livet mitt bli litt annerledes å jeg ville kanskje få det litt bedre. Jeg ville klare meg på egenhånd uten hjelp av mamma denne gangen, så jeg ville finne meg en leilighet sammen med barnefaren, og jeg ville ta ansvaret sammen med han uten mamma.

Jeg fikk litt problemer igjennom svangerskapet og tiden etter med Marius også, men det var langt i fra så ille som jeg hadde det med Joachim. Jeg følte jeg klarte å vokse enda mer når jeg fikk Marius. Når jeg fikk Marius så hadde jeg alt ansvaret selv uten noe hjelp av moren min. Jeg fikk ett sånt liv man vanligvis får når man blir mamma. Jeg bodde i en leilighet sammen med kjæresten min, og jeg måtte rydde å holde leiligheten i orden, og jeg lagde middag hver dag å gjorde sånne ting en voksen skal gjøre. Så livet mitt forandret seg veldig mye på en positiv måte når jeg fikk Marius. Jeg var også veldig heldig når jeg fikk Marius, fordi han var så utrolig rolig som baby, også hadde jeg jo pappaen hans som var der for meg i samme slengen.

Nå i ettertid så har jeg fått høre igjen at det var mange som pratet masse negativt om meg på den tiden. Det var ikke så mange som sa noe direkte til meg, men de pratet rundt med andre om meg. Det var også noen som ikke var så fornøyde med at jeg var sammen med min daværende kjæreste heller, så det var nok noen av de som pratet litt å kan jeg tenke meg. Det gikk jo rykter om at jeg hadde bestemt meg for å beholde Marius uten å prate med barnefaren, og det stemte jo ikke. For han var med meg når jeg tok testen, å vi pratet sammen litt rett etterpå, og da fant vi ut at vi ville ta sjansen å beholde. Så han pratet jo selv med moren sin samme dagen vi hadde fått positiv test, om at hun skulle bli bestemor.

Men nå er jo det problemet at når en begynner å prate, så blir det bare verre jo flere som får høre om ryktene. Fordi folk legger på mer enn det som er sant, og da blir det bare falske rykter tilslutt. Jeg har merket det at hvis man velger å være ung mor så blir det mye negativt rundt det. Det har blitt sånn at alle skal ha A4 liv før man får barn, og det er ikke nødvendigvis det viktigste. Det som er viktig er om man klarer å gi barnet kjærlighet, og det klarer man som regel selv om man ikke har tusenvis av penger på kontoen, og er gift. Vi er alle forskjellige, og vi klarer det vi vil klare selv om man er rik eller fattig, alene eller sammen med pappaen, ung eller gammel. Det har ikke så mye å si, bare man klarer å gi barnet den kjærligheten den trenger.

Planlagt keisersnitt med første barnet

Når jeg skulle få Joachim som 13 åring, så bestemte sykehuset seg for at jeg måtte ta keisersnitt. Dem trodde ikke at det var så smart at jeg fødte på den “normale” måten fordi dem mente det at kroppen min ikke ville takle det. Hvis jeg hadde født på den “normale” måten så kunne jeg få problemer i senere tid. Jeg hadde egentlig termin i Oktober, men dem ville jo ta meg litt før. Ingenting ble helt som planlagt fordi fødselen startet før den egentlig skulle.

Jeg sov over i leiligheten til barnefaren. Jeg kjente jeg hadde så utrolig vondt i magen da jeg skulle til å legge meg. Jeg tenkte ikke noe over at det kunne være fødselen som var på gang, så jeg tenkte ikke så fryktelig mye over det. Jeg klarte å sovne til slutt, men sov veldig urolig den kvelden. Jeg sto opp tidlig på morgen dagen etter og satte meg ned i sofaen får å se på en serie. Jeg kjente jeg begynte å bli tørst så jeg gikk for å finne meg noe å drikke. Når jeg tok tak i glasset så tok det skikkelig tak i magen min, og jeg klarte nesten ikke å stå på beina mine. Jeg fortet meg å ringe til mamma å lurte på hva som egentlig skjedde. Jeg var rett og slett veldig redd. Mamma ringte jo til sykehuset, også ringte hun til faren til barnefaren sånn at han kunne kjøre meg hjem. Han bodde like ved der jeg var, fordi mamma hadde et lite barn selv hjemme. Så han kjørte meg hjem. Da jeg kom hjem så sto mamma i telefonen å pratet med hun ene på sykehuset. Jeg måtte ta over telefonen for å forklare litt nærmere hvordan det var. Jeg forklarte alt sammen, mens jeg gikk opp på rommet mitt å pakket det jeg skulle ha med på sykehuset. Jeg fikk selvfølgelig beskjed om å komme på sykehuset med engang for å ta en sjekk, hun regnet også med at jeg kom til å bli innlagt så lenge dem skulle ta planlagt keisersnitt. Så vi reiste bort, både jeg, barnefaren, mamma og mommo.

Når vi kom på sykehuset så gjorde dem alt klart til å kjøre meg ned til operasjonsbordet. Fødselen var nemlig begynt, så dem måtte gjøre alt klart før barnet kom ut av seg selv. Så jeg fikk bedøvelse og et kateter som dem festet på meg. Jeg ble til slutt trillet ned, og jeg lå der å var livredd. Jeg var så redd for alt som skjedde. Jeg var jo veldig ung, så da er det nok veldig naturlig å bli litt redd. Det er nok ganske normalt for alle aldre når det gjelder en fødsel. Alt gikk så utrolig fort. Mye av det begynner å bli glemt. Men jeg husker jeg var veldig redd, og at jeg ble litt borte i min egen verden inni mellom. Jeg husker også at jeg kjente alt inni magen rikket på seg i det dem tok ut Joachim. Ikke lang tid etterpå så sa dem “Her er sønnen deres” og jeg ble så utrolig glad når jeg fikk se han. Det var ikke lenge jeg fikk se han før dem tok han vekk for å måle å veie han og sånne ting. Jeg ble trillet bort på et annet rom der jeg måtte ligge til bedøvelsen ble borte.

Jeg husker jeg ikke likte å ligge der nede. Det var flere som lå der, også var det ett par andre som jobbet der som satt der sammen med oss. Jeg lå der å så meg rundt, og hadde ikke følelser i beina mine, og hadde full panikk for at jeg ikke skulle få tilbake igjen følelsene. Jeg fikk i hvert fall kjent på hvordan det er å være lam, og det håper jeg aldri kommer til å skje med meg.

Dem kom ned med barnet mitt en liten tur, å jeg fikk prøve å amme han, noe som gikk overraskende bra. Det var ikke lenge dem var der før dem tok han igjen. En liten stund etterpå så kom mommo og ei som jobbet på sykehuset å hentet meg, og da kom jeg innpå rommet mitt sammen med babyen min.

Det var helt ufattelig at han var min, jeg fikk ikke helt opp øyene mine for at han var min. Det var så mange tanker i hodet mitt den tiden. Jeg var så utrolig glad for at jeg hadde fått en så fin sønn, men jeg hadde så utrolig mye problemer med meg selv. Og jeg kjente så godt på de smertene jeg hadde etter keisersnittet. Jeg hadde ganske så mange tanker i hodet på den tiden. Jeg slet også veldig mye med fødsel`s depresjon, noe som jeg slet mye med i lang tid etter også!

Flere Linker
“En 13 åring burde ikke gå igjennom noe sånt”

Barnevernet som 13 åring

Barnevernet som 13 åring

Når jeg ble ung gravid så ble naturligvis barnevernet innblandet. Det regnet vi alle med at kom til å skje, så lenge det var så mange som også visste om graviditeten. Jeg fikk aldri fred i fra dem, når dem først kom inn i bildet. Det ble møter etter møter heletiden, og dem var alltid veldig negative. Dem ville nesten ikke høre det at jeg hadde en familie som stilte opp for meg. Dem kom som sagt bare med negative ord, å alt dem ville var at mamma skulle ta ansvaret eller at jeg burde gi barnet bort, dem hadde ikke trua på at jeg kom til å klare dette i en så ung alder.

Politiet ble også innblandet så lenge barnefaren var 16 år og jeg var bare 13 år, men jeg og familien min klarte å redde oss ut av det. Jeg var også sammen med barnefaren så jeg ville ikke gjøre en sak ut av det. Han sa jo det han også, at han skulle være der for meg og barnet, og det var han også.

Når jeg gikk gravid så fikk jeg veldig mange jordmor kontroller og måtte ofte inn på ultralyd for å se om alt var bra med barnet i magen min. Dem alle sa at alt var bra med barnet, og dem regnet med at jeg kom til å få en fin fødsel å at jeg kom til å komme meg fort etter fødselen så lenge jeg var så ung som jeg var.

Når jeg fikk Joachim så tok det ikke lang tid før barnevernet var på døra igjen, og da skulle dem helst se hvordan jeg var med Joachim. Jeg prøvde mitt beste selv om jeg hadde fødselsdepresjon, samtidig som at jeg fikk se alle de blikkene jeg fikk mot meg hver eneste dag. Jeg var veldig sår på denne tiden, og når da barnevernet var så på meg, så ble jeg enda verre. Når hun kom hjem til meg så sto hun og bare kritiserte alt jeg gjorde. Hun skulle se hvordan jeg stelte Joachim på stellebordet, og hun sto der å bare hakket på alt jeg gjorde. Naturligvis så ble jeg veldig lei meg når hun drev på sånn, og jeg sa ifra til mamma. Hun fikk nemlig ikke lov til å være med når vi skulle opp, men jeg sa uansett i fra til mamma om hvordan hun drev på med meg. Mamma ble selvfølgelig veldig sur, og hun sa ifra til de på barnevernet. Hun dama ble ikke så ille etter det, men hun hadde fremdeles ikke helt trua på meg, så hun ville helst at mamma skulle ta det store ansvaret. Jeg var så mye ifra meg og følte meg helt fortapt, så mamma måtte nesten bare hjelpe meg veldig mye på den tiden også.

Vi klarte oss i hvert fall veldig bra, og vi har det utrolig godt sammen. Jeg ble enda mer tilknyttet til familien min etter dette her, og det er jeg takknemlig for. Så selv om det har vært et liv i helvete, så har det blitt noe positivt ut av det hele!♥

“En 13 åring burde ikke gå igjennom noe sånt!”

Etter at jeg turte å være litt mer åpen om alt som gjaldt meg når jeg ble mamma for aller første gang, så har jeg ikke fått like mye hat på det. Og de fleste har sett hvordan jeg har klart meg, så det er ikke like mange som prater negativt om det lenger. Ikke til meg i hvert fall, mulig mange pratet bak ryggen min enda, men det får dem da bare gjøre. Men jeg har ikke hørt så mye på mange år nå.

Jeg har jo snakket veldig mye åpent om det, fordi jeg vil at andre skal vite fakta istedenfor å si ting som ikke stemmer. Jeg har hørt en del historier som har gått, og halv parten har jo ikke stemt i det hele tatt, så derfor har jeg vært såpass åpen at jeg har skrevet om det på bloggen.

Jeg får jo fremdeles høre den at en 13 åring ikke burde gå igjennom det jeg har gjort, å ja selvfølgelig er jeg enig i det. Når jeg var 13 år så ble jeg nok litt forter sur på de som reagerte enn det jeg blir nå. For da jeg satt i situasjonen så tenkte jeg ikke på den samme måten som nå. Nå forstår jeg veldig godt at folk reagerte så sterkt som det dem gjorde. Jeg har jo virkelig gjort noe veldig dumt. Men jeg tok ansvaret å fullførte det jeg hadde gjort også, og nå så har jeg tre skjønne gutter og jeg har et veldig fint liv.

Det er nok ikke så mange av de nedlatende menneskene som hadde trodd at jeg ville klare meg så bra som det jeg har gjort. Det var jo til og med negativt at jeg fikk såpass så mye støtte av moren min også, og den skjønner jeg fremdeles ikke.

Det var prat på at jeg var dum som ble gravid – Ja det er veldig dumt å bli gravid i en såpass ung alder.
“Du er alt for ung til å ta deg av et barn i så ung alder, du burde adoptere han bort” – Ja, jeg var veldig ung, men jeg har alltid hatt en såpass god nærhet, og en veldig åpen å imøtekommende familie som har stått der for meg i tykt og tynt, så det å adoptere bort var uaktuelt uansett.

“Du er en uansvarlig mamma, du klarer jo ikke å ta deg av ditt eget barn engang” – Først så var det negativ at jeg tok ansvaret for min sønn, og når jeg trengte hjelp å faktisk spurte moren min om hjelp så mente andre at det var galt også.

Jeg var så deprimert å visste ikke hva jeg skulle gjøre. Uansett hva jeg gjorde så var det noen som måtte pirke på det. Jeg ble lei, og buret meg innpå rommet mitt, og lot mamma ta det store ansvaret sånn at jeg kunne komme meg.

Det har vært vanskelige tider for både meg å min eldste sønn, men vi har klart oss – og vi har det veldig fint. Det jeg har fått til i det siste, det er jeg så utrolig fornøyd med. Og det er så godt at jeg som ingen hadde trua på, klarte det jeg har klart.