Jeg hadde tre forskjellige svangerskap

Selv om jeg har gått gravid med tre gutter nå, så har allikevel alle tre svangerskapene vært helt forskjellige. Det er litt rart at svangerskapene mine skal være så forskjellige med tanke på at alle har vært gutter. Siste gangen så trodde jeg faktisk at det ble ei jente, fordi alt var så typisk jente graviditet som jeg har fått høre. Og når jeg tok tester å sånn så var det mest jente det landet på, men enda så var det en gutt, så man kan vel ikke tro på alle mytene som blir sagt. En ting er i alle fall sikkert – alle svangerskap er forskjellige uansett!

Symptomene jeg har hatt i svangerskapene!
Med Joachim så hadde jeg ingen symptomer på at jeg kunne være gravid. Alt virket helt normalt med han, så det er nok grunnen for at jeg ikke fant ut at jeg var gravid før jeg var 20 uker på vei!

I 2011 med Marius, så var det mensen min som ikke kom også var jeg små kvalm om morgen. Og med tanke på at jeg hadde vært gravid tidligere uten å vite noe, så tenkte jeg at det ikke skadet å ta en test for sikkerhetsskyld. Da fant jeg ut at jeg var ca 5 uker på vei!

I 2016 med Niklas, så vokste puppene mine som noe annet rart. Jeg skjønte at det måtte være noe. Puppene mine pleier ikke akkurat å vokse så fort uten grunn, også hadde jeg så lyst på iskaffe at jeg klarte ikke å unngå å kjøpe det å drikke det rett ned, det er i alle fall ikke normalt til å være meg. Så da tenkte jeg at det var lurt å ta en test, og den slo seg ut med engang.

Plager i svangerskapene!
Med Joachim så hadde jeg ikke noe spesielt med plager. Jeg fikk bare litt vondt i ryggen på slutten, og har faktisk slitet litt med ryggsmerter siden graviditeten med han. Det har nok mye med at jeg var så ung og lita – ikke det at jeg har vokst noe særlig siden den tiden, haha.

Med Marius så hadde jeg kvalme fra uke 5 til jeg var i uke 11 ca. Ikke så alt for ille kvalme, men nok til at det var ubehagelig. Ellers så følte jeg meg veldig fin, og hadde ingen flere plager med han. Jeg hadde et veldig fint svangerskap med han egentlig.

Med Niklas derimot så var jeg kvalm fra da jeg fant ut av graviditeten til jeg var rundt 15 uker på vei før kvalmen gikk over. Og det var så ille kvalme at jeg så vidt ikke klarte å spise, men måtte jo bare tvinge det i meg. Kvalmen kom og gikk litt hele tiden. Jeg slet en del med litt vondt i bekkenet, og hadde masse kramper i beina om kveldene. Jeg slet veldig mye med halsbrann helt i fra starten av svangerskapet, og det ble bare verre og verre for hver dag som gikk. Så det siste svangerskapet har ikke vært noe enkelt i det hele tatt!

Magestørrelsen i svangerskapet!
Med Joachim så ble jeg ikke så stor i det hele tatt. Man kunne egentlig ikke se det på meg at jeg var gravid engang. Jeg kan ikke si at jeg hadde en sånn skikkelig babymage. Magen min så mer oppblåst ut en gravid ut.

Med Marius så ble jeg eller ikke så alt for stor. Jeg ble veldig rund på slutten av svangerskapet da, men jeg var ikke så alt for stor med han.

Med Niklas så ble heller ikke magen så veldig stor. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke blir så stor når jeg går gravid. Det kan være det at det er stort i magen så det ikke synes like godt utenfor, eller så kan det være fordi jeg er så lita. Nei jeg vet ikke. Det viktigste er at barna mine har vokst som de skal.

Kroppsforandringer i svangerskapene!
Med Joachim så fikk jeg litt strekkmerker på låret og på brystene, med Marius og Niklas så har jeg ikke fått noe mer strekkmerker. I alle tre svangerskapene så har jeg lagt på meg likt. Jeg har bare gått opp det som babyen og alt det andre veier. Så jeg er ikke den som legger på meg noe ekstra kilo – noe som er rart med tanke på hvor mye jeg spiste igjennom svangerskapene, haha.

Barnet mitt ble født med hoftefeil, og måtte bruke pute

Den 13 september 2017 når Niklas bare var 6 uker gammel, så fikk jeg vite at Niklas hadde litt for umodne hofter. Jeg viste det vel egentlig litt. For på slutten når Niklas lå i magen min så fikk jeg beskjed om at han lå i seteleie, og når han ble født så kom han med beina sine først, så det ble jo hastekeisersnitt på meg. Dem turte da ikke å rette på beina hans etter fødselen fordi dem regnet med at han kom til å ha en liten hofte feil.

Så den 13 september så fikk han på seg en hoftepute som han måtte bruke i 6 uker og da måtte vi på etterkontroll for å sjekke igjen. Jeg husker jeg ble litt små lei meg når jeg fikk høre at han hadde umodne hofter. Det så ikke noe behagelig ut å bruke den puta. Jeg fikk beskjed om at det mest sannsynlig var jeg som kom til å plages med puta å ikke han. Men er litt usikker der, for hver gang jeg tok av han puta så lyste han opp.

Han fikk jo ikke til å sparke med beina, og lå bare helt stivt hele tideb. Jeg er overlykkelig for at han fikk den puta på seg mens han var såpass liten, og at han ikke måtte ha hatt den på nå som han er aktiv. Men allikevel så var det ikke noe morsomt å bruke den puta. Jeg følte ikke at jeg fikk nok nærkontakt med han, fordi den puta ble litt i veien. Det var vanskelig å bære på han, og det var vanskelig å vite når bleia hans var full. Han fikk nesten aldri på seg de klærne han hadde heller, fordi det var jo ingen ting som passet til den puta, og dessuten så var den puta veldig varm så jeg fikk beskjed om å ikke bruke så mye klær på han, så han brukte for det meste bare en body og strømpebukse.

Det var ikke så enkelt for han å lære seg å ligge mye på magen å sånt med den puta på heller, så alt ble så frustrerende! Jeg må si at jeg er utrolig imponert over de som må leve med putebarn i mange måneder. For det var ikke bare enkelt med den puta. Det var mye jobb med den puta på. Og det er jo ganske mye jobb med småbarn fra før av, så det er ikke noe rart jeg ble frustrert. Jeg husker jeg ble overlykkelig når jeg fikk høre at hoftene hans var kjempe fine igjen på etterkontrollen, og at han kunne få puta av seg. Han ble også mye roligere når han fikk av seg puta, det ble som at jeg fikk en helt ny baby.

Jeg er glad nå i ettertid at han brukte den puta, for det ville ha vært mye verre om han hadde fått store hoftefeil når han ble eldre. Dem sa jo det til meg at hvis jeg ikke hadde brukt puta på han, så kunne han ha fått det veldig vondt når han ble eldre.

Fra nullbarn til en, og fra en til flere

Det har alltid vært prat om hvordan overgangen gikk ifra å bare være seg selv til å plutselig få ett barn, og det i tillegg få enda flere barn i senere tid. Jeg vil tro de aller fleste tar de overgangene veldig forskjellig, fordi alle barn er forskjellige og alle foreldre tar foreldrerollen forskjellig, men jeg tenkte jeg kunne skrive litt om min erfaring.

Når jeg fikk mitt første barn så var jeg veldig ung, så det var jo mamma som tok det ansvaret veldig fort. Men jeg prøvde mitt beste i førsten, og det var alt for vanskelig. Jeg hadde fødselsdepresjon og taklet ikke morsrollen i det hele tatt. Han gråt mye og jeg gråt mye, så det gikk ikke i det hele tatt. Så den overgangen gikk ikke i det hele tatt rett og slett. Jeg satt mye å tenkte at jeg kunne ønske jeg sa ifra til mamma mye tidligere sånn at jeg slapp å bli mamma, og jeg angret på så mye. Så ja jeg hadde det ikke noe bra, og jeg tok ikke morsrollen særlig bra.

Jeg vokste mye av alt som hadde skjedd så jeg kom meg etter vært, og begynte å ta ansvar igjen og syntes det var veldig koselig, men Joachim var allerede alt for knyttet til min mamma, så hun tok avsvaret for meg. Jeg drev med Joachim når jeg følte for det, noe som var hver dag, men når han sov så var jeg ute med venner, og jeg begynte å feste å ha det veldig gøy. Jeg var noen ganger borte i en helg en gang i ny og ned fordi jeg hadde forelsket meg på nytt.

Jeg ble plutselig gravid igjen å flyttet for meg selv. Jeg skulle bli mamma igjen. Joachim ble igjen hos mamma, det har jeg skrevet om på bloggen tidligere.

Når jeg da skulle bli mamma igjen så var det nesten som å få mitt første barn på nytt igjen. Jeg gjorde som jeg ville mens jeg gikk gravid. Jeg var med han jeg var sammen med bort til langt på kveld/natt og hadde det veldig gøy, før jeg plutselig fikk barnet mitt. Jeg ble plutselig sittende alene i huset mitt veldig ofte fordi han jeg var sammen med han jobbet på dagtid også hendte det seg at han skrudde bil om kveldene. Jeg hadde det veldig fint, men jeg slet en del på førsten med han også. Jeg ble for sliten og jeg følte meg ofte som en mislykket mamma fordi jeg følte at jeg ikke klarte å roe han hele tiden, og jeg slet litt etter ting tidligere. Jeg ville helst ikke spørre om hjelp på den tiden, jeg skulle klare alt selv nå, og ikke få hjelp som med han første.

Så det å få det andre barnet var som å få det første igjen, men jeg klarte meg, og så lenge jeg ikke spurte om hjelp på hendte det seg at jeg fikk hjelp uten å spørre selv. Ting ble bare lettere og lettere jo eldre Marius ble. Jeg taklet fort foreldrerollen uten problemer.

Etter vært når Marius var rundt 2 år så flyttet plutselig Joachim inn hos meg for fult. Jeg ble plutselig ordentlig to barnsmor til en på 2 og en på 5 år, det ble en utfordring. Da var jeg vandt til å bare ta hensyn til ett barn, og plutselig så skulle jeg ha ansvar for en som skulle begynne på skolen også. Det ble en del sjalusi og mye krangling etter vært med barna, så jeg ble veldig sliten av dem i perioder. Også måtte jeg hjelpe til med skole oppgaver å alt som var, så jeg tok det å bli tobarnsmor litt vanskelig på førsten. Heldigvis så gikk det sin gang det også, men jeg merket at jeg ble mye mer sliten av å ha to barn i hus enn å ha en. De fleste sa til meg at det ville bli lettere å ha to enn ett barn, men det opplevde ikke jeg. Det ble mye krangling og jeg følte jeg måtte kjefte mye. Så hvis jeg plutselig hadde ett barn bare en dag eller en helg så var det nesten som å ikke ha barn i det hele tatt.

Etter noen år så ble jeg gravid igjen. Da hadde ungene mine allerede blitt 8 og 4 år gamle, og jeg hadde fri annen hver helg så jeg hadde frihet til å kunne gjøre hva jeg ville igjen annen hver helg. Det var alltid så utrolig godt, i hvert fall når det nærmet seg slutten av svangerskapet. Jeg hadde jo blitt alenemor på den tiden. Etter vært så kom jo Niklas til verden å da hadde jeg fult ansvar for tre barn, en nyfødt og en på 9 år og en på 5 år. Jeg følte ikke at det ble noe forskjell å gå ifra to barn til tre, det eneste jeg merket var at jeg ikke hadde noe frihet lenger, det var det eneste. Det å få Niklas var ikke noe verre enn å ha de to jeg hadde ifra før. Noen har også sagt at det å ha to barn til å få tre barn er verre enn det å ha ett barn og det å få to barn. For meg så har ikke det stemt i det hele tatt, for jeg synes det var vanskeligere å gå ifra ett barn til to, enn fra to til tre.

Så dette var min erfaring, og som sagt vi alle tar sånt på forskjellige måter. Det at jeg syntes at det var verre å gå fra ett barn til to, og ikke fra to til tre, så betyr ikke det at du mener det samme.

Barsel – Babyen min fikk metningsfall ofte, måtte kanskje operere han

Dette innlegget ble skrevet den 8 august 2017
“Tenkte jeg kunne gi en liten lyd fra meg igjen. Jeg ligger fremdeles på sykehuset og skal ærlig innrømme at jeg lengter veldig mye hjem. Jeg vil hjem til de andre barna mine å jeg vil hjem til hverdagen. Det er veldig mye som har skjedd og fremdeles mye som skjer her på sykehuset. Niklas fikk jo en litt tøff start på livet, men han klarte seg. Etter vært fant de ut at han sliter litt med pusten sin etter et måltid, så han har nå vært på overvåking igjen i to dager for at de vil sjekke han ordentlig. Så han ligger nå med hjertemåler og pulsmåler, og alt som er døgnet rundt, og det har han gjort i to dager nå. Det eneste de har funnet ut er at han kan ha en umoden brusk av noe slag i halsen. Det var ikke noe farlig, og det var noe han ville vokse fra seg..

Problemet nå er egentlig det at han blir så trøtt og sliten hver gang han spiser mat. Så måltidene hans blir ikke så store. Han er 5 dager gammel allerede og spiser fremdeles bare mellom 20 og 30 ml på flaska, og det er ikke akkurat mye. Så nå håper vi alle på at han bare kan få i seg mer mat, sånn at han kan vokse seg større og blir litt sterkere i kroppen, og først når vi får han til å spise mer mat, så er det ikke sikkert at han blir så sliten etter måltidene å sliter nok ikke så mye med pusten etterpå.“

Nok engang så stoppet det ikke der. Jeg fikk igjen høre i ettertid at Niklas hadde mistet pusten sin helt igjen så han måtte ha på seg oksygenmaske for å få han tilbake igjen. Han ble liggende på nyfødtintensiv hele oppholdet. Han lå kun innpå samme rom som meg i en natt i løpet av sykehusoppholdet. Han lå i noen etasjer over meg, mens jeg ble liggende på barselavdeling å så på alle de blide foreldrene som gikk i gangene med barnet sitt og kjæresten sin. Jeg følte meg helt jævlig der jeg gikk uten både barn, og en kjæreste som støttet meg. Etter vært så fikk jeg høre at de hadde ett rom ledig oppe på den avdelinga der Niklas lå. Så da følte jeg meg litt nærmere han, selv om jeg ikke fikk ha han på rommet mitt med det første.

Dette ble skrevet 10 august 2017
“I dag er Niklas allerede en uke gammel. Jeg synes tiden har gått både sagte å fort. Jeg merker at dagene på sykehuset er litt lange når jeg bare går rundt å ikke får ordentlig svar på det jeg vil. Dem sier ikke noe om når vi kan reise hjem, fordi dem vet ikke selv. Så jeg går bare rundt og tenker “kan jeg reise hjem i morgen? Eller må jeg bli til over helgen?” Jeg vet liksom ingenting, og det er rett og slett slitsomt. Også er det noen ganger det høres ut som om at jeg kan reise hjem ganske så snart, også høres det plutselig ut som om at vi må være her en stund! Jeg skal ærlig innrømme at dette her tar på. Jeg hadde aldri sett for meg at det skulle skje så mye, når det har gått så bra med mine andre gutter. Det er så typisk at dette skulle skje nå som jeg har fler barn. Det hadde vært litt bedre hvis det kunne ha skjedd når jeg ikke hadde hatt flere en den på sykehuset – ikke det at det hadde vært noe koselig uansett, men det gjør ekstra vondt for meg å være her når jeg har flere barn hjemme, og ikke har en kjæreste lenger.

I går fikk jeg også beskjed om at de hadde ringt til rikshospitalet for å høre om hva de skulle gjøre, så det kan hende at vi må dit en tur. Dem hadde sagt at de skulle ringe opp igjen hit, men når jeg spurte hun som jobbet her i går, så hadde de ikke fått vite noe enda. Så nå går jeg rundt og bare håper på at jeg skal få vite noe. Det som gjør dagene mine litt bedre er at jeg ser at det begynner å gå fremover, men han sliter fremdeles med metningsfall og han er veldig opp og ned med spisinga si. Noen ganger så drikker han bare 30 ml og andre ganger så drikker han nesten 60 ml, så det er veldig ustabilt. Men jeg krysser fingrene for at jeg får noen svar snart, og at lille gutt kan bli ordentlig frisk sånn at jeg kan komme tilbake til guttene mine og starte en ordentlig hverdag igjen.“

Litt senere mens jeg lå på sykehuset, så fikk jeg høre at de hadde pratet med de på rikshospitalet, og de ville helst ikke gjøre noe med han, for den operasjonen ville være veldig skummel for en som var så liten. Så de ville at vi skulle være på sykehuset ut helgen i hvert fall og se hvordan det kom til å bli. Niklas ble bare bedre og bedre, så det ble til at jeg kunne komme å mate han litt selv innpå rommet om natten. Han måtte vekkes veldig ofte for å få i seg nok mat mens vi lå på sykehuset fordi han fikk i seg alt for lite mat om gangen. Ting ble bare bedre og bedre i løpet av helgen, så natt til mandag så fikk jeg for første gang ha han på rommet mitt uten at det ble noe tull med pustinga hans, og da hadde han vært stabil en liten stund også, så på mandagseftaen så fikk jeg lov til å reise hjem sammen med barnet mitt, men jeg fikk beskjed om å ha ofte kontroll hos helsesøster for å forsikre oss om at alt gikk riktig vei – spesielt når det gjaldt vekt og mat.

Barseltiden – Babyen min ble blå/grå i huden, og mistet pusten!

Dette ble skrevet den 5 august 2017!

“Barsel tiden min ble ikke helt slik jeg så for meg at den kom til å bli. Når Niklas kom til verden så ble det en veldig dramatisk start. Så jeg har til og med sovet uten han i to netter nå, fordi dem vil følge med på han selv etter det som skjedde når han ble født. Han har fått opplevd litt på kort tid, men heldigvis så har han det bra nå, å han kommer seg bare mer og mer. Jeg fikk jo ikke med meg når på dagen lille Niklas kom til verden eller, men det har jeg funnet ut av nå. Han ble født 3 august kl 12:39! Jeg kom tilbake på rommet mitt litt utpå dagen, så det var ikke så mye tid jeg fikk med Niklas den første tiden. Men jeg har uansett fått kost masse med han de gangene jeg har fått sett han. Han er en veldig rolig og kosete gutt.

Nå fremover så skal jeg få ha han selv, endelig. Det har ikke vært noe morsomt å ikke kunne ha han på rommet selv, men jeg er jo glad for at de ville ha en bedre oversikt over han, sånn at noen fikk fulgt med på han hele tiden. Nå er heldigvis alt i orden med Niklas, å jeg skal få ha han selv.

Den første dagen så var han veldig kvalm og pustet tungt, også var han rett og slett blågrå i huden. Så jeg er veldig takknemlig for at de på sykehuset har tatt seg godt av han. Nå har han en kjempe fin farge på huden sin igjen, så han har virkelig kommet seg, jeg bare håper at det fortsetter slik. Jeg er så takknemlig for at alt gikk så bra som det gjorde. Jeg kjenner jeg blir lei meg bare av tanken på alt som har skjedd, og hvordan ting egentlig kunne ha blitt hvis de på sykehuset ikke hadde gjort det de gjorde på slutten. Noen minutter med feil den dagen, så er det ikke sikkert at Niklas hadde vært her i dag, og kanskje ikke jeg eller. Men alt går bra med Niklas nå, og lillehammer sykehus har vært kjempe flinke.

Ellers så har jeg det bra. I går så fikk jeg gått en god del, noe som var ganske vondt på førsten, men det gikk faktisk veldig greit rimelig fort. Det var bare veldig ømt og stivt i arret på magen med engang, også ble det bedre. Jeg fikk også tatt meg en god dusj, også fikk på meg litt andre klær. Det var rett og slett veldig deilig, haha. Følte meg i mye bedre form med engang!

Jeg fikk også besøk av mamma igjen, og tanta mi og broren min Sindre. Jeg synes det er veldig koselig med besøk nå som jeg ligger på sykehuset. Det er jo ikke akkurat så mye å finne på her. Så jeg er veldig glad i besøk nå om dagen, haha! Når mamma og dem kom hit i går så gikk vi opp for å besøke Niklas der han lå på nyfødtintensiv, så da var det Sindre som måtte kjørte meg i rullestol. Jeg fikk beskjed om å ikke gå for langt, fordi jeg har mistet veldig mye blod etter fødselen, også har jeg alt for lite jern i kroppen, så jeg må ta det litt mer med ro, så jeg ble kjørt i rullestol i går. Og senere i dag så får jeg besøk av Marius. Det gleder jeg meg veldig til. Jeg er veldig spent på hvordan han blir når han for se lille broren sin for første gang♥“

Men det jeg ikke visste da jeg skrev dette innlegget, var at det var ikke bare gode tider som ventet meg. Kommer med mer oppdatering senere.

Derfor de også tok han den første kvelden var for at de bare skulle sjekke han og egentlig komme tilbake med han samme kvelden. Men det gjorde dem ikke fordi jeg fikk høre i ettertid, at derfor de hadde han i to netter var fordi han mistet pusten sin helt, så han måtte få på seg oksygenmaske for å få tilbake pusten igjen. De trodde at alt ble bedre igjen så derfor fikk jeg han igjen, men det vi ikke visste var at han var ikke helt frisk igjen allikevel.

Reaksjonen på guttene når de fikk vite om graviditeten

Tenkte jeg kunne dele med dere om hvordan Joachim og Marius tok nyheten om at de skal bli store brødre i august 2017.


Joachim var jo storebror fra før av, så for han så ble det jo ikke så nytt, men Marius ble storebror for første gang, så han ble ikke den minste lenger. Jeg må si jeg var veldig spent på hvordan det kom til å bli når den lille skulle bli født. Kom Marius til å bli skikkelig sjalu eller kom han bare til å synes det er veldig stas.

Det har faktisk godt veldig bra. Han var litt små sjalu på førsten, men han er ikke så ille nå lenger, og har vel egentlig ikke være ille sjalu heller. Men merket det litt på han på førsten, at det var litt uvant å måtte dele på mammaen sin enda mer enn før.

Men her kommer samtalen våres i 2017!
Joachim`s reaksjon:
Jeg – Du Joachim, jeg må si deg en liten hemmelighet.
Joachim – Ehh, ja hva da?
Jeg – Jeg har holdt noe hemmelig en liten stund fordi jeg har vært redd for at det skulle skje noe, så jeg har ikke sagt noe til deg før nå. Jeg har nemlig en baby i magen min, så du skal bli storebror igjen.
Joachim – Hæ, er du gravid? Hvordan fant du egentlig ut at du er gravid?
Jeg – Jeg tok en test som de som tror de er gravide pleier å ta, for å se om det er en baby i magen, og den viste det at jeg har baby i magen. Er det dumt at jeg har baby i magen?
Joachim – Nei nei, jeg synes det er skikkelig bra at du skal få en baby jeg. Da blir jeg plutselig storebror til to istedenfor en da 😀
Jeg – Ja det blir du. Tror du det blir noe stas da?
Joachim – Ja, jeg gleder meg. Når kommer babyen da?
Jeg – Den kommer ikke før i august, så det er en liten stund til enda.
Joachim – Det skal bli veldig gøy. Vet du egentlig om det er en gutt eller jente i magen din da?
Jeg – Nei jeg vet ikke det enda, men det finner jeg ut etter vært.
Joachim – Hva håper du egentlig at du får nå da, mamma? Jeg er sikker på at du egentlig håper på ei jente, så lenge du allerede har meg og Marius
Jeg – Ja jeg håper jo selvfølgelig at det kan bli ei jente, men det gjør jo ingenting om det kommer en gutt til eller.
Joachim – Nei, jeg bryr meg ikke noe om hva det er. Jeg synes det bare blir morsomt å bli storebror igjen jeg! 😀

Marius`s reaksjon:
Jeg – ser du på magen til mamma? ser du at den er litt større en vanlig?
Marius – Ja, skal du ha baby mamma?
Jeg – Ja, det skal jeg (Marius avbryter meg med engang å sier..,)
Marius – Få kjenne på magen din!
Jeg – Ja, bare ta på den du.
Marius – Det blir jente!
Jeg – Hvordan vet du det? det kan være en gutt som er inni der også
Marius – Neei, jeg kjente på magen din at det er en jente, så da er det en jente!

Marius var veldig bestemt på at det var ei jente som skjulte seg i magen min. Jeg var veldig spent på hva som skjulte seg i magen, og jeg var veldig nysgjerrig på om Marius hadde rett eller ikke, haha. De begge to gledet seg i hvert fall til å bli storebrødre, og dem begge to tok nyheten veldig fint♥♥

Men selvfølgelig så ble det en gutt, og begge guttene ble veldig glade for at de skulle få en lillebror.

Setefødsel som endte i hastekeisersnitt

Når klokka var 6 om morgen den 3 august, så våknet jeg opp til at jeg hadde skikkelige smerter i magen å i underlivet. Jeg hadde jo nettopp hatt en drøm om at jeg føda, så jeg tenkte faktisk at det var det som var årsaken, haha. Men jeg gikk på do, for jeg tenkte at det var lurt å bare gå dit en tur, å i det jeg setter meg ned så renner det blod ut av meg, det var sikkert litt av slimproppen å alt som var. Det kom masse på papiret når jeg tørket meg, så jeg tok på meg bind også gikk jeg innpå stua for å prøve å finne igjen telefon nummeret til fødeavdelinga. Den hadde jeg nemlig klart å rote bort, å jeg hadde visst ikke lagret nummeret på telefonen. Jeg fikk fullpanikk og ringte til mamma. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre ting, så jeg tok faktisk bilen å kjørte opp til mamma. Heldigvis så hadde jeg ikke rier i de få minuttene det tok å kjøre ifra meg til mamma, så det gikk heldigvis veldig bra. Tror ikke det hadde gått så fint om jeg hadde fått en rie i det jeg kjørte!

Uansett, jeg kom meg bort til mamma og fikk endelig ringt til fødeavdelingen. Jeg sa ting som det var, og hun lurte rett og slett på om hun skulle sende meg en sykebil eller om jeg trodde det ville gå bra om noen kjørte meg. Jeg sa at mamma skulle kjøre meg å at jeg regnet med at det ville gå helt fint. Men da fikk jeg beskjed om at hvis det ble for ille på turen, så måtte jeg bare få mamma til å stoppe bilen å ringe etter ambulansen.

Vi kjørte helt fint, og jeg hadde litt rier igjennom hele bil turen, men ikke så ille at jeg ikke trodde vi ville rekke det. Vi kom oss inn på sykehuset tilslutt, og da ble jeg undersøkt med engang jeg kom inn døra. Når hun sjekket meg så hadde jeg allerede 9 cm med åpning. Mamma sto bare å gapte når hun hørte det, hehe. Så det ville si at jeg hadde kun igjen en liten cm til barnet kunne ha kommet ut.

De diskuterte mye om hva de skulle gjøre. Jeg fant jo ut for noen uker tidligere at Niklas lå med rumpa si ned istedenfor med hodet. Så de var veldig frem og tilbake om de skulle ta keisersnitt eller om de skulle ta sjansen på en setefødsel. De spurte jo meg om hva jeg tenkte, og hva jeg hadde mest lyst til. Jeg var jo livredd for å ta keisersnitt, så jeg tenkte jeg kunne prøve setefødsel. De sa til meg at de regnet med at det ville gå fint fordi Niklas var bare 3010 gram og når jeg fødte Marius så var han 3690 gram(?) så de regnet med at det kom til å gå veldig fint.

Jeg ble liggende i senga og der lå jeg en god stund med masse rier. Jeg hadde dessverre bare småe rier der jeg lå, så vi prøvde med saft å alt som var for å få i gang riene. Ingenting hjalp, så de fant ut at de skulle sette meg igang sånn at vannet mitt skulle gå, for det var bare det som manglet før han kunne komme. Når de satte meg igang så kom de alt for vonde riene. Jeg klarte ikke å puste igjennom de riene i det hele tatt for de var så utrolig vonde og tette. Du kan jo tenkte deg hvor vondt vanlige rier er, å det gjør enda vondere når man blir satt igang.

Jeg brukte masse lystgass og pustet inn og pustet inn å jeg ble bare mer og mer dopet ned. Jeg ble plutselig borte og alt jeg hørte av det leger sa var langt langt borte. Jeg var rett og slett helt borte vekk. Jeg hørte de begynte å prate om at de skulle prøve å ta vannet mitt sånn at jeg skulle få slippe å ligge der med så intense smerter. De så jo det at jeg hadde det vondt, å at jeg ble borte i noen øyeblikk. Så da fant de ut at de skulle ta vannet mitt.

De tok vannet, og sa at jeg måtte presse. Jeg presset og presset også ble jeg borte litt igjen, også våknet jeg opp til at de ble helt hysteriske innpå der, fordi foten til Niklas kom ut istedenfor rumpa. Jeg svimte av så utrolig mange ganger innpå der, så jeg husker ikke alt som skjedde, eller jeg fikk ikke med meg alt som skjedde. Plutselig så ser jeg at det står mange folk rundt meg og de stresser som bare det rundt meg. Jeg bare ligger der å skjønner ingenting av hva som foregår, også blir jeg plutselig trillet bort og da ser jeg at mamma sitter å gråter og er helt ifra seg, og da skjønte jeg at det var noe ille som skjedde.

De tar meg ned for å ta keisersnitt for å redde oss. Niklas pustet ikke lenger, og jeg ble jo borte opp til flere ganger, så det hastet veldig. Som sagt de stresser som noe annet rart å bare drar meg med seg, men jeg satt jo fremdeles fast i ledninger så jeg hyler ut at jeg sitter fast – og da beklaget de seg veldig mye også fikk de ledningene av meg og fortet seg ut. De tok meg bort til en heis, og den virket jo ikke lenger, så da måtte de forte seg til neste heis. Hun ene måtte stå og holde igjen foten til Niklas for at han ikke skulle komme ut på den måten.

Jeg kjente jeg ble mer og mer redd når vi kom i heisen å jeg hørte så vidt det de sa. Jeg hørte dem bare langt borte, også ble jeg borte i noen minutter tror jeg. Plutselig så hørte jeg de sa nå løfter vi henne over på det andre bordet, også fikk jeg en maske over ansiktet også hørte jeg at hun ene sa pust godt inn denne her, og borte ble jeg!

Jeg våknet av meg selv i 15 tiden, og da lå jeg på ett overvåkningsrom, og da husker jeg at jeg stirret rett i en klokke som hang på veggen. Og da kom det en person bort til meg med engang, og sa at mamma var på rommet mitt sammen med Niklas. Også sa den personen at h*n skulle gå å hente mamma. Kort tid etterpå så kom mamma og tanta mi bort til meg, og jeg var fremdeles helt neddopa så jeg fikk ikke med meg alt som ble sagt.

Jeg kom på rommet mitt, og der lå Niklas å sov. Jeg fikk holde han for første gang, og det var en så utrolig herlig følelse. Han var så utrolig søt der han lå. Men han ble etter vært helt blå fikk jeg høre igjen – jeg var som sagt helt borte vekk fordi jeg var helt ned dopet så jeg fikk ikke med meg noen ting som skjedde og som ble sagt den dagen.


Dette bildet her ble tatt dagen etterpå, så her var jeg litt bedre i formen!

Niklas kom ut ved 12 tiden, og han veide 3010 gram, og jeg fant ut at han var ca 47 cm lang. Han ble ikke målt ordentlig på sykehuset på grunn av hoftene hans.

Dagen etter fødselen, så fikk jeg høre at han “døde” mens han lå i magen, men de klarte å redde han veldig fort i det de fikk han ut av meg. De sa også at jeg var nære på å bli borte, men de måtte redde Niklas før de kunne redde meg. Det ble noen harde dager på sykehuset i etter tid også. Niklas var dessverre ikke frisk, og slet mye med pusten!

Jeg beklager for en veldig lang tekst, men det ble en veldig dramatisk, og ikke en så fin fødsel om jeg kan si det sånn.

De tankene hadde jeg når jeg var gravid sist

JULEN ER FOR BARNA dato 20.12
“Som dere sikkert har fått med dere, så er jeg i en veldig vanskelig periode som jeg kunne ønske jeg kunne få slippe. Jeg har det ikke bra med meg selv i det heletatt, og for min del så er nå hele julen ødelagt. Jeg har ingen glede for julen nå i det heletatt. Jeg føler ikke for å feire julen i år i det heletatt. Jeg vil bare legge meg ned i dyna og bli der til alt er over. Jeg som vanligvis elsker julen, så da kan dere tenke dere hvor nedfor jeg er om dagen.
Men på en annen side så er ikke julen for meg, den er for barna mine så derfor må jeg bare tvinge meg selv til det. Selv om jeg ikke har det så bra, så skal ikke det ødelegge julen for barna mine. De er trossalt det beste jeg har i livet. De er barna mine som er der for meg heletiden, og som aldri vil forlate meg selv om ting er vanskelig. Så derfor skal jeg gjøre alt i min makt for at dem skal få det så bra som mulig. Hadde ikke jeg hatt barn nå så hadde jeg nok ikke feiret julen i år hvis jeg fremdeles hadde hatt det slik her.

Så nå skal jeg ta meg sammen og prøve så godt jeg kan å være glad på mine barnsvegne. Jeg elsker begge guttene mine mer en noe annet, og jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har de to barna! Nå er mitt største ønske at barna mine skal få en fin jul uansett. Barna mine er nesten alt jeg har, så derfor skal jeg også gi dem den gleden dem har for julen og nyttårsaften og alt som er.”

NÅR LIVET ER VANSKELIG ER DET GODT Å HA EN SÅNN DAG dato 26.12
“Dagen i dag har vært litt så som så. Jeg har ligget i senga i all evighet før jeg i det hele tatt orket å stå opp. Jeg er ikke i slaget om dagen i det hele tatt. Noen dager føler jeg meg litt bedre en andre dager, og jeg merker det at jeg føler meg bedre når jeg kommer meg ut litt. Så i dag så ble jeg med mamma og barna hennes, og tanta mi og barna der, og morfar å barna mine i akebakken en tur. Barna koste seg veldig mye ute, og det er noe vi må få prøvd og funnet på senere også. Barna har så godt av å komme seg litt ut i frisk luft, og få aket når det er litt snø ute. Jeg kjente også at jeg klarte å få vekk all den negative tankene mine når vi var ute også, og det var rett og slett deilig. Jeg savner og være lykkelig. Og nå er det snart på tide at jeg kan bli det. Familien og barna mine er veldig gode å ha nå i denne tiden her!”

LENGTER TILBAKE TIL JENTEROMMET MITT dato 27.12
“Nå i en periode så har jeg hatt det veldig vanskelig, og det har jeg ikke vært redd for å skrive på bloggen eller. Det er så vondt å ha det sånn her, og jeg trodde faktisk aldri at noe sånt her ville skje meg. Jeg sitter i usikkerhet og vet ikke hva som er lurt å gjøre og ikke.

Jeg kjenner det nå at jeg lengter tilbake til jente rommet mitt der alt var godt og trygt. Før når jeg var yngre så ville jeg ha voksen livet, og bare lengtet til jeg ble eldre. Jeg trodde at jeg ville få det så fint. Jeg trodde jeg kom til å få drømme jobben ganske fort og at jeg skulle få drømme mannen og mange herlige barn, og mitt eget store hus og ingen bekymringer, men så enkelt har det ikke vært. Livet er ikke så enkelt som voksen, sånn som mange barn kanskje tror.

Nå som jeg har blitt voksen og kjenner hvor krevende voksen livet er, så kunne jeg ønske jeg kunne bli liten igjen å bo hos mamma uten å ha en eneste bekymring. Den eneste bekymringen jeg kunne ha hatt er hva mamma kommer til å lage til middag, og hva slags klær jeg skal ha på meg. Men sånn er dessverre ikke voksen livet. Jeg går konstant med en bekymring døgnet rundt, og det har nok også mye med at jeg har barn vil jeg tro.
Nå i det siste så har jeg gått litt med den følelsen på at jeg ikke kommer til å lykkes. Men jeg må egentlig bare prøve å være sterk og komme meg igjennom alt som er vanskelig. Jeg vet jeg kan klare det, jeg har jo klart ganske mye helt ifra jeg fikk Joachim. Så jeg burde klare å komme meg igjennom dette her også. Det kommer ikke til å bli enkelt, men jeg må bare klare meg. Og jeg SKAL klare meg uansett hva som skjer. Det er i hvert fall den tanken jeg må ha. For hvis jeg prøver å tenke litt mer positivt så kommer jeg jo til å få det fint etter vært – håper jeg!”

GODT NYTT ÅR dato 01.01
“Nå har vi allerede kommet til 2017, og det er rett og slett veldig godt å tenke på. Jeg har ikke hatt det så alt for bra nå i 2016, så nå er jeg faktisk veldig klar for å legge hele 2016 bak meg.

Jeg ser for meg at 2017 kommer til å bli et veldig fint år, med masse nytt som kommer til å skje. I morgen så begynner jeg i min første dag på ny jobb faktisk. Det har jeg visst en liten stund nå, men har ikke hatt lyst til å si noe om det før nå. Jeg er veldig spent på hvordan den jobben kommer til å bli, og hva som kommer til å skje videre der. Jeg håper ting kommer til å ordne seg, men det er bare en ting som kanskje kan stoppe det litt.

Vi hadde i allefall en fin avsluttning på året i går. Vi fikk besøk av våres bestevenner, og spiste mat. Jeg sto faktisk for maten i går, og jeg er egentlig ikke så flink på kjøkkenet, men maten var da ikke så aller verst. Marius la seg før rakettene i går. Jeg ser ingen grunn til å holde han våken til langt på natt når han selv er trøtt. Men han våknet når rakettene begynte i går kveld, så da fikk han lov til å være med å se litt før han gikk å la seg igjen.
Så året i går avsluttet veldig bra, og 2017 startet kjempe bra. Så nå håper jeg bare at alt fortsetter i riktig retning.”

KOMMER JEG TIL Å MISTE BARNET NÅ? dato 27.01
“Hvordan har dere det om dagen? Håper dere alle har det veldig fint. Jeg vil være ærlig å si at jeg har ikke hatt det så fryktelig fint helt siden desember når denne testen lyste positivt hos meg. Ikke fordi jeg hater det at jeg er gravid, men det kom så brått på, og jeg var ikke klar for å starte dette livet på nytt igjen. Jeg følte at alle mine planer falt ned i grus for å være ærlig. Det har vært veldig mye tull i løpet av denne graviditeten. Ting har vært så ille at jeg har nesten bare grått igjennom første tiden som gravid. Jeg har slit veldig mye psykisk nå, og ikke nok med det – jeg har slitt litt fysisk også. Jeg har hatt alt for mye vondt i magen, og har da naturligvis blitt veldig bekymret. Mye tyder på at all den mage smerten jeg har hatt i det siste, har mye med hvordan jeg har hatt det psykisk i det siste.

Alle vet vel det at gravide ikke skal stresse for mye, og ikke skal slite seg ut. Det har dessverre jeg gjort, og alt i livet mitt har vært alt for usikkert. Når de verste magesmertene jeg har kjent i løpet av 21 år har kommet, så var den første tanken min at nå skjer det noe med barnet i magen. Jeg trodde kanskje at nå har det vært for mye for meg så jeg er på vei til å miste barnet, eller at jeg hadde fått svangerskapsforgiftning. Og når man tror sånt så blir man enda mer urolig. Jeg har jo vært hos legen, og de fant ikke ut noe galt.

Men jeg hadde faktisk aldri trodd at når jeg skulle bli gravid med nummer tre, og til og med i en alder av 21 år, så skulle dette bli den verste graviditeten. Nå lyver jeg kanskje litt, fordi når jeg gikk gravid med Joachim, det var jo egentlig den verste tiden med tanke på alt som skjedde rundt meg med både barnevern, politiet og alt annet. Men jeg skal ikke si at dette svangerskapet her har vært noe enkelt eller. Men det har mye med det at jeg har slitt så mye med mange typer smerter.

Jeg begynner å komme meg litt med dagene som går, men jeg har det veldig ofte opp og ned. Noen dager er jeg veldig glad og elsker livet, og er glad for å være gravid. Andre dager så bare gråter jeg og begynner å tenke om jeg tok feil valg. Men på en annen side, som jeg har sagt mange ganger – jeg tror jeg hadde angret alt for mye hvis jeg hadde fjernet barnet. Og jeg skal jo være ærlig å si at jeg har begynt å glede meg til jeg kan holde babyen min i armene mine♥”

Ja, jeg hadde funnet ut at jeg var gravid, så jeg hadde mye problemer på den tiden. Jeg kjenner det at jeg får vondt bare å tenke tilbake på det faktisk, så ille var det. Men alt endte godt tilslutt 😀

“Jeg er gravid…”

…det var den første tanken som slo meg når brystene mine plutselig vokste i desember 2016. Jeg følte at det var noe som ikke stemte så jeg måtte bare ta en test for å sjekke. Testen slo ut gravid nesten før jeg var ferdig med å tisse på den testen. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, fordi jeg var ikke klar for å få et barn til enda. Jeg var helt ifra meg, og ringte rett til legen der jeg kom inn på en sjekk, der slo også testen ut som positiv med engang. Så jeg ringte til sykehuset å bestilte meg en abort time. Jeg ville ikke ha flere barn enda, jeg var virkelig ikke klar for det.

Jeg kom innpå sykehuset dagen etter, og ble stilt masse spørsmål for å se om jeg faktisk ville ta abort. Når jeg satt der så fikk jeg en så vondt følelse i hele kroppen og jeg klarte rett og slett ikke å gjennomføre den aborten. Jeg klarte ikke tanken på det. Jeg fikk en så ekkel følelse som gikk igjennom hele kroppen min å ble rett og slett små kvalm av hele situasjonen. Det endte opp med at jeg valgte å beholde barnet i magen å heller prøve og takle den situasjonen. Jeg tenkte også litt som så, at det er verre å angre på at jeg tok en abort enn at jeg beholdt.

Men det svangerskapet jeg fikk, det ble ikke noe bra i det hele tatt. På førsten av graviditeten så fikk jeg skikkelige magesmerter som gjorde at jeg lå å vrei meg i smerter hele natten. Jeg måtte dra til legen med engang jeg våknet dagen etter, dem fant ikke ut noe galt. Dem mente at alt kunne komme av stress, og det var nok veldig sant, fordi det var så mye som skjedde i hodet mitt og generelt rundt meg i det hele tatt på den tiden. Jeg fikk også veldig mye med halsbrann, så ille at jeg faktisk kastet opp inni mellom. Og jeg hadde mye vondt i magen og i ryggen igjennom hele svangerskapet. Jeg har faktisk nesten ingen fine minner om mitt siste svangerskap. Jeg måtte innpå noen ekstra kontroller i svangerskapet også, fordi Niklas ikke la på seg nok. Og han klarte også å snu seg den siste tiden i svangerskapet, så alt endte med hastekeisersnitt fordi fødselen endte ikke bra. Det kan jeg også skrive litt om i et annet innlegg.

Jeg fikk uansett kjenne mitt første spark når jeg var 16 uker på vei, og jeg fikk vite kjønnet på babyen når jeg var 19 uker på vei, fordi jeg trodde jeg var 20 uker på vei, men var en uke kortere på vei en det jeg først trodde. Jeg hadde termin den 10 august 2017, men var så sikker på at han kom til å komme i juli, fordi i juli så presset han ofte nedover, og jeg hadde så utrolig mange kynnere, som var litt sterke. Jeg slet også veldig mye med svimmelhet i svangerskapet, noe som ofte endte med at alt gikk i svart, så det var en risiko å kjøre bil inni mellom kjente jeg. Men jeg var som sagt stresset igjennom hele svangerskapet, og det var en varm sommer, samtidig som at jeg hadde litt vitamin mangel.

 

Sønnen min flyttet tilbake i 2014

For noen dager siden så delte jeg jo min historie om når jeg flyttet uten Joachim, så da tenkte jeg at det er på sin plass å skrive om når han flyttet inn til meg igjen.

Når jeg ble gravid igjen som 16 åring, så fant jeg ut at jeg ville flytte for meg selv sammen med barnefaren. Joachim ble dessverre ikke med å flyttet sammen med oss, for det beste for han akkurat da var rett og slett å fortsette å bo hos moren min. Joachim var veldig tilknyttet min mamma i og med at hun tok seg veldig mye av han når han var liten, og fremdeles hadde hovedomsorgen for han på grunn av den situasjonen jeg kom i, og fordi det var det barnevernet mente var best frem til jeg ble myndig. Jeg hadde jo mye problemer når jeg fikk Joachim. Jeg slet med depresjoner og angst, og klarte nesten ikke å ta ansvar for meg selv engang på grunn av det, så da tok jeg i mot hjelp av mamma for det beste for Joachim. Så det er grunnen til at han da heller ble boende hos mamma istedenfor å flytte med meg den gangen. Han lå hos meg, og jeg var ofte borte hos moren min, så jeg så han jo hver dag, og jeg flyttet ikke noe lenger enn ca 10 minutters gå tur.

Årene gikk og Joachim ville begynne å være litt mer hos meg. Vi var jo veldig åpne om sannheten hele veien til Joachim. Så han har alltid visst at det er jeg som har vært den biologiske moren. Vi har aldri løyet til Joachim å sagt noe annet enn sånn det har vært. Så han fant jo ut at han hadde litt lyst til å begynne å være litt hos meg. Så vi ble etter vært enige om at vi skulle ta det litt forsiktig, så han bodde hos meg annen hver uke i en liten periode, og etter vært så lurte han på om han kunne få lov til å bo hos meg fast, så lenge det var jeg som var moren hans. Så han flyttet til meg for fult i starten av august 2014, litt før han begynte i 1.klasse!

Veldig fort så ble alt så utrolig naturlig, så det føltes ut som at vi hadde bodd sammen hele veien. Han fant fort plassen sin, og ble litt mer roligere på en måte. Vi begge to ble vel litt mer hele – vi begge har nok alltid manglet noe når vi ikke bodde sammen. Det har alltid vært litt sårt for oss begge to. Men det viktigste er at vi har det fint, og som sagt så føles det ut som om at han har bodd hos meg hele tiden. Joachim har også vært veldig forståelsesfull for situasjonen, og jeg tror det har hjulpet mye på at jeg å mamma har vært såpass ærlige med han hele veien. Og vi prater ikke så mye om at han ikke har bodd her hele veien, men det kan komme opp i ny og ned, men det er en sjelden gang.